mandag 6. september 2010

Regntida på topp!

Bon dimanche!

Først en kort oppsummering
Da er den første måneden snart omme, og det samme er intensivkurset i fransk. Ikke det at vi kan språket flytende enda, på ingen måte. Språkkunnskapene kan vel foreløpig best sammenlignes med brødet vi får kjøpt av bakerinnen i strøket – litt grovt og veldig smuldrete, men fungerer godt nok for det. Heldigvis har vi i det minste føket forbi papegøyen Ako, som har en litt slakkere læringskurve enn oss. Til papegøye å være er han veldig smart, for han lærte å plystre og mjaue på under halvtimen, men bømlo-dialekten sitter ikke helt enda. Når det gjelder banan, så har jeg eksperimentert meg fram til at det ikke er livsfarlig for Ako å spise dette store gule bæret, men at det faktisk kan hjelpe ham til å holde fred når vi synes det blir for mye mjauing fra den kanten.

Fra og med i morgen skal vi så smått begynne med de arbeidsoppgavene som vi skal ha resten av dette året. Vi har allerede begynt som lærere på den norske skolen, her på misjonsstasjonen, og skal undervise et par timer i uka. Mine fag er engelsk, norsk, musikk og svømming, og med unntak av det førstnevnte faget, så skal undervisningen foregå på nynorsk, noe som foreløpig har resultert i et 100 % muntlig opplegg. Men mer om det og de kommende arbeidsoppgavene siden.


Da vi falt i Koma
Fredag, sist uke, fikk den norske skolen æren av å besøke skolen i Koma, en liten landsby omtrent tre kilometer med fjellsti unna. Langs stien var det alt fra peanøtter og gulrøtter til maisplanter og bananpalmer, for det var nemlig et område hvor mange av Ngaoundérés innbyggere har åkeren sin, og trafikken var derfor stor. Vi møtte og ble forbipassert av både veldig små barn, og av ganske mye eldre damer, hvor alle holdt balansen med en tilsynelatende umenneskelig tung last på hodet. Mens nesten samtlige av de norske barna falt og fikk tøffe og minneverdige skrubbsår. Jeg, for min del, forsøkte å bære den ene joggeskoa, som ikke fikk plass i sekken, på hodet, men måtte gi meg etter en stund ettersom det ble for slitsomt for nakken.

I Koma fikk vi en varm velkomst med sang og varm kaffe, som smakte ekstremt søt te. Og etter å ha fått et innblikk i hvordan landsbyen og skolen var blitt til, dels takket være NMS, så ga den norske rektoren bort en fotball. Det medførte selvfølgelig en fotballkamp mellom de hvite og de svarte, hvor det sjokkerende nok ble hjemmeseier, på tross av at de sentret alt for mye, hadde ingen voksne på laget, og tok ikke på nært like mange "sklitaklinger" (altså falt) som oss. Til vårt forsvar så er vi fra Norge ikke særlig vant til å spille på en bane med mange grader helning og dype renner, produsert av regntiden.

Mens de fikk en fotball av oss, så fikk vi masse peanøtter, mais og søtpotet med mer, som ble brukt på det norske skolekjøkkenet til å lage en herlig grønnsakssuppe. Dessuten fikk vi med sukkerrør, og den hemmelige ingrediensen i "kaffen" ble med ett avslørt.

Det var en stor opplevelse å få treffe folket fra Koma, og vi håper at de vil komme på invitasjon til julespillet skolebarna skal sette opp.


En levende kirke
Til nå har vi fått erfare fire afrikanske gudstjenester her i Ngaoudéré, som i snitt har vart 2 ½ time. Selv om tålmodigheten har strukket seg litt etter at jeg ankom Kamerun, så er fortsatt en gudstjeneste på bortimot tre timer litt vel lang, spesielt når man ikke skjønner hva som forkynnes. Likevel foretrekker jeg denne formen for gustjeneste, hvor alle synger for full hals, og om en i koret synger infernalskt surt, så har menigheten lov til å le og klappe. Og gjør noen noe som en liker, så er det fritt fram for å gå frem å klistre en mynt i panna på vedkommende, eller på kinnet om det ikke lenger er plass i panna. Dessuten er det fast at det under hver gudstjeneste settes av tid for alle nye i forsamlingen til å introdusere seg. Selvsagt er det med på å forlenge hele gustjenesten, men jeg hadde sett svært lyst på om man hadde begynt å praktisere dette også i den norske kirken - også i alle andre sammenhenger for den saks skyld!

Fotballturneringen, som ble arrangert av et lokalt KRIK-miljø, hadde for ikke lenge siden en skikkelig og dønn seriøs finale, hvor vi hadde fått leid inn sprakende høyttalere til musikk. Og stemninga var på topp. I den første finalen gikk seieren til laget hvor alle hadde fotballsko, på tross av at det forsatt er stor uenighet om ballen egentlig gikk innenfor eller utenfor stanga på det nettløse målet på en avgjørende straffe. Den andre finalen fikk jeg ikke med meg slutten på, da det plutselig begynte å styrtregne, og alt teknisk utstyr måtte under tak.

Senere på kvelden møtte vi ettåringer opp som avtalt, for å hjelpe til med å få vist en bildeserie som sjefen for arrangementet hadde satt sammen. Og på de 90 minuttene det tok før framvisningen skulle ha startet, til han faktisk møtte opp med bildeserien, rakk jeg å vise rimelig mange bilder og videosnutter fra den norske vinteren før det gikk opp for meg at det var mye mer spennende å heller se usorterte fotballbilder fra speilreflekskameraet om og om igjen. For selv om det i Norge er en helt dagligdags greie å se seg selv på bilder, takket være blant annet digitaltkamera og facebook, så er det her det helt store. For hvert nærbilde av en person brøt publikum ut i brølende latter og jubelrop, og navnet på personen gikk som et ekko frem og tilbake i lang tid.

Da den egentlige bildeserien kom opp på veggen, var klokken nesten blitt elleve, og hele seansen måtte kuttes ned til en brøkdel, for da var folk blitt trette, og skulle egentlig ha vært hjemme for lenge siden. Det var virkelig et gjeldende bevis på døgnrytmen her, som, logisk nok, følger soloppgang og solnedgang. Det blir vel ikke lenge til jeg og ser meg nødt til å legge meg i åttetiden på ordentlig, men tanken på da å måtte stå opp rundt fem frister pent lite. Så det blir vel etter all sannsynlighet til at jeg drøyer den helt til klokka ni i kveld også.


Ett ti år yngre Norge
Den teknologiske alderen her, er på mange måter som den i Norge for ti år siden. Egentlig burde de ligget enda lengre etter sier du? Det skulle man kanskje tro, men det fascinerende er at de hopper over de fleste (feil)stegene vi har gått, som for eksempel kassetter og svart-hvitt-tv. På telefoni-fronten ligger de faktisk foran oss ved at de har hoppet over hele det leddet som heter fasttelefon, og istedenfor gått rett over til mobil, noe som så og si alle har.
Men når det lyner bør en fortsatt trekke ut alle ledninger, og ettersom det nå snart har lynt og tordnet i en hel bærbars batterilevetid, så ble ikke dette blogginnlegget lengre heller.

Ha en fortsatt riktig god dag!

5 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet Benjamin:-) Spennende aa hoere om livet i Kamerun! Lykke til videre!!

    SvarSlett
  2. Haha, dette ser bra ut! Gleder meg til å komme nedover om få uker :D Blir bare mer og mer gira som dagene går!

    Snakkes snart,
    Øystein

    SvarSlett
  3. Ah! dette vekker gode minner. Jeg gleder meg over å lese det du skriver Benjamin - og jeg drømmer meg tilbake til mitt eget ettåringsår. Når du beskriver møter med folk, døgnrytmen, naturen, klimaet - så kjenner jeg at jeg er glad i dette landet, og jeg savner å være der.

    Veldig kult at du valgte dette året som ettåring, Benjamin, lykke til!

    Olav

    SvarSlett
  4. Det er så moro å lese det du skriver, også tenker jeg på det jeg har hørt andre fortelle fra stedet, også blir det så fint et bilde:)

    Når kommer neste innlegg, spør jeg bare..? :)

    Klem

    SvarSlett
  5. Så kjekt å finna blogg te nogen som fortsatt e i kamerun! dei andre eg har funne e reist! eg komme te Kamerun neste tirsdag og gru glede meg!

    SvarSlett