Da er ventetiden endelig over

Hei!

Da var tiden endelig moden for å fortelle litt om hva jeg har opplevd så langt! Apropos moden, så er det ikke lenge til appelsinene kan plukkes, og det rett fra trærne.

Veien fram til målet

Så der satt jeg, helt alene på Værnes, og hadde nettopp fått vite at flyet til Oslo var en time forsinket. En hel time? Det er da aldeles uakseptabelt! Samtlige rundt meg ringte sporenstreks til sin sjåfør i Oslo og klagde over situasjonen. Men tiden sneilet seg fremover på det viset tiden sneiler seg fram i Norge, og på mirakuløst vis landet jeg omsider på Gardemoen. Men problemene tok ikke slutt der, for i skranken, hvor jeg skulle levere bagasjen for natten, var det en svenske. Etter mye frem og tilbake og opp og i mente fikk jeg endelig satt fra meg bagasjen på flyplassen, og en god stund etter det igjen lå jeg på et hotellrom i Oslo. Det må ha vært minst femogtyve grader inne på det rommet, for sove fikk jeg ihvertfall ikke til. Dessuten hadde tankene begynt å surre for fullt. Spørsmål som "Hvis jeg så vidt klarer å vente én time i Norge, hvordan skal det da gå i Afrika?", "Er kamerunfransk enklere å forstå enn svensk? Lite trolig." og "Blir det noe søvn å få i Ngaoundéré når jeg ikke klarer denne varmen?" var bare en brøkdel av spekteret som fylte hodet til bristepunktet. Og jeg gledet meg til å finne det ut!

Neste dag støtte vi på liknende problem. Men, tatt i betrakting av at vi var et reisefølge på 17 nordmenn, hvorav ni var barn, så gikk alt på skinner.

Etter å ha steget ombord på flyet som skulle føre oss til Yaoundé, Kameruns hovedstad, gikk det langt over en time før vi lettet. Men hva er vel egentlig en time? Det ble på ingen måte den samme surmulingen som hadde oppstått kvelden i forveien. Tiden fløy av sted ved at folk snakket med hverandre. Man var ikke lenger sammen og alene, og dessuten var vi nødt til å fylle ut et tidkrevent skjema uten like som på engelsk spurte oss om blant annet hensikten med reisen og hvem som hadde utstedt visumet. Svaret på det sistnevnte spørsmålet er på norsk "Sverige", men hva er det på engelsk? Svaret finner du lengre ned på siden, og jeg kan ærlig innrømme at både jeg og sidemannen tippet feil.

Endelig fremme

Så var vi der, i Yaoundé, og verden kunne ikke bli bedre. Svetten sildret, iveren bruste, og ved hjelp av å gestikulasjon fikk vi vist frem pass og vaksinasjonskort, hentet bagasjen, og presset inn under seter og festet på taket hva som ikke fikk plass i bagasjerommet på minibussen.

Turen fra flyplassen til hotellet vi skulle bo på i Yaoundé var enestående. "Se, en palme!", "Og enda en!", og "Der er en til!" Alt var nytt og spennende. Vi tok så mange bilder som mulig av alle de eksotiske trærne rundt oss, men ikke bare av trær. Folk gikk rundt og bar på alt fra dopapir til sko på hodet, og når det brått ble mørkt, fortsatte vi å skimte den nye kulturen ved hjelp av de tusen gatelyktene langs veien.

I Yaoundé hadde vi hele neste dag på å utforske byen før vi om kvelden skulle ta toget til misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Det var en flott by med mange store bygninger, som for eksempel boligen til den tidligere presidenten og "Hotel Hilton". Med litt flaks kom vi også inn på et typisk marked, hvor vi desidert var de eneste hvite, og med enda litt hell kom vi ut igjen. Etter det bars det til Ngaoundéré.

Togturen, som skulle ta mellom ti og tyve timer, var en stor opplevelse i seg selv. Langsmed skinnene skjedde det alt mulig rart som en aldri vil få se i Norge. Noen satt og hvilte seg, ungdommen spilte fotball, mens andre solgte bananer, plommer, mais og honning, med mer, til passasjerene, og det gjennom vindusåpningen. Dessuten var det enda flere av de eksotiske trærne som ble nevnt tidligere, samt furuskog.

Da vi ankom misjonsstasjonen fikk vi en varm velkomst av papegøyen Ako. Den er visst vår, og står utforbi leilighetene og lager liv. Når vi er utenfor synsvidde etterligner den blant annet bilalarmer, hoste og skrapelyder, og kan muligens mer fransk enn det vi kan. Men etter å ha gitt den banan ble den hes, og ville ikke si noe på en god stund. Kan papegøer være allergisk mot banan? Om det er noen som vet hva papegøyer tåler og ikke tåler så gi et lite vink. På forhånd takk!

                                                               Svar på tidligere spørsmål: "Sweden"

Den første uken

I dag er det en uke siden vi ankom misjonsstasjonen, og inntrykkene bare fortsetter å strømme på. Vi skal ikke bare lære et nytt språk, men en helt ny kultur, og søvnen har blitt enda viktigere enn det den var før. Etter å ha lagd enchanadas og en heller misslykket guacamole var vi i går klare for å ta kvelden. Men det pinlige var at klokken ikke viste mer enn syv, så vi tvang oss til å være oppe noen timer til.

Vi har hatt tre dager med intensiv språkundervisning, og skal fortsette med det i tre uker til. Dessuten har vi fått mange nye bekjentskap. Noen er vi blitt kjent med gjennom volleyball, andre står plutselig på trappa og vil bare ønske oss velkommen. Og til dere som vet hvordan en typisk KRIK-leder er, så skulle jeg ønske dere hadde sett denne fyren. Han var summen av alle KRIK-ledere jeg har møtt i en person, og jeg ga gladelig bort den eneste fotballen jeg hadde med meg til en turnering de arrangerte på dagtid. Men her spres ryktene som ild i knusktørt gress, for tror du ikke det daglig har begynt å komme en bunt med unger som vil ha en fotball? Og da vi ga bort et tv-apparat som sto i leiligheten da vi kom, hva tror du folk kom å spurte etter da? Riktig!

Men folk er generelt utrolig hyggelige her. På gudstjenesten i dag, som ikke varte mer enn to timer, fikk alle nye introdusere seg, og etterpå kom folk og ønsket oss velkommen og spurte om vi ville være med på ulike aktiviteter. Og sånn har det vært hele tiden.

Mye er så annerledes enn det jeg hadde forventet. Flere og flere får seg minibank og kan på den måten begynne å spare, med det forbehold at man har mer enn man trenger, noe som sjeldent er tilfelle. Dessuten har byen tatt en skikkelig rydderunde, og nå hentes det søppel jevnlig slik at byen ser ren og pen ut, og sånt gjør noe med moralen til et folk. Bare for å ha nevnt noe.

Jeg har så absolutt fått en knallflott oppstart på det kommende året, takket være både det norske miljøet og lokalbefolkningen, og kan nesten ikke vente med å begynne med alle typer arbeidsoppgaver som måtte komme.

Mens jeg sitter å skriver så er det s(t)ummende mørke ute. Sikadene spiller, månen skinner og jeg ligger snart trygt og godt under moskitonettet og kan la alle nye inntrykk sige sakte inn, mens jeg bare kan drømme om hva neste dag vil bringe. Måtte du og ha en like god natt!