Regntida på topp!

Bon dimanche!

Først en kort oppsummering

Da er den første måneden snart omme, og det samme er intensivkurset i fransk. Ikke det at vi kan språket flytende enda, på ingen måte. Språkkunnskapene kan vel foreløpig best sammenlignes med brødet vi får kjøpt av bakerinnen i strøket – litt grovt og veldig smuldrete, men fungerer godt nok for det. Heldigvis har vi i det minste føket forbi papegøyen Ako, som har en litt slakkere læringskurve enn oss. Til papegøye å være er han veldig smart, for han lærte å plystre og mjaue på under halvtimen, men bømlo-dialekten sitter ikke helt enda. Når det gjelder banan, så har jeg eksperimentert meg fram til at det ikke er livsfarlig for Ako å spise dette store gule bæret, men at det faktisk kan hjelpe ham til å holde fred når vi synes det blir for mye mjauing fra den kanten.

Fra og med i morgen skal vi så smått begynne med de arbeidsoppgavene som vi skal ha resten av dette året. Vi har allerede begynt som lærere på den norske skolen, her på misjonsstasjonen, og skal undervise et par timer i uka. Mine fag er engelsk, norsk, musikk og svømming, og med unntak av det førstnevnte faget, så skal undervisningen foregå på nynorsk, noe som foreløpig har resultert i et 100 % muntlig opplegg. Men mer om det og de kommende arbeidsoppgavene siden.

Da vi falt i Koma

Fredag, sist uke, fikk den norske skolen æren av å besøke skolen i Koma, en liten landsby omtrent tre kilometer med fjellsti unna. Langs stien var det alt fra peanøtter og gulrøtter til maisplanter og bananpalmer, for det var nemlig et område hvor mange av Ngaoundérés innbyggere har åkeren sin, og trafikken var derfor stor. Vi møtte og ble forbipassert av både veldig små barn, og av ganske mye eldre damer, hvor alle holdt balansen med en tilsynelatende umenneskelig tung last på hodet. Mens nesten samtlige av de norske barna falt og fikk tøffe og minneverdige skrubbsår. Jeg, for min del, forsøkte å bære den ene joggeskoa, som ikke fikk plass i sekken, på hodet, men måtte gi meg etter en stund ettersom det ble for slitsomt for nakken.

I Koma fikk vi en varm velkomst med sang og varm kaffe, som smakte ekstremt søt te. Og etter å ha fått et innblikk i hvordan landsbyen og skolen var blitt til, dels takket være NMS, så ga den norske rektoren bort en fotball. Det medførte selvfølgelig en fotballkamp mellom de hvite og de svarte, hvor det sjokkerende nok ble hjemmeseier, på tross av at de sentret alt for mye, hadde ingen voksne på laget, og tok ikke på nært like mange "sklitaklinger" (altså falt) som oss. Til vårt forsvar så er vi fra Norge ikke særlig vant til å spille på en bane med mange grader helning og dype renner, produsert av regntiden.

Mens de fikk en fotball av oss, så fikk vi masse peanøtter, mais og søtpotet med mer, som ble brukt på det norske skolekjøkkenet til å lage en herlig grønnsakssuppe. Dessuten fikk vi med sukkerrør, og den hemmelige ingrediensen i "kaffen" ble med ett avslørt.

Det var en stor opplevelse å få treffe folket fra Koma, og vi håper at de vil komme på invitasjon til julespillet skolebarna skal sette opp.

En levende kirke

Til nå har vi fått erfare fire afrikanske gudstjenester her i Ngaoudéré, som i snitt har vart 2 ½ time. Selv om tålmodigheten har strukket seg litt etter at jeg ankom Kamerun, så er fortsatt en gudstjeneste på bortimot tre timer litt vel lang, spesielt når man ikke skjønner hva som forkynnes. Likevel foretrekker jeg denne formen for gustjeneste, hvor alle synger for full hals, og om en i koret synger infernalskt surt, så har menigheten lov til å le og klappe. Og gjør noen noe som en liker, så er det fritt fram for å gå frem å klistre en mynt i panna på vedkommende, eller på kinnet om det ikke lenger er plass i panna. Dessuten er det fast at det under hver gudstjeneste settes av tid for alle nye i forsamlingen til å introdusere seg. Selvsagt er det med på å forlenge hele gustjenesten, men jeg hadde sett svært lyst på om man hadde begynt å praktisere dette også i den norske kirken - også i alle andre sammenhenger for den saks skyld!

Fotballturneringen, som ble arrangert av et lokalt KRIK-miljø, hadde for ikke lenge siden en skikkelig og dønn seriøs finale, hvor vi hadde fått leid inn sprakende høyttalere til musikk. Og stemninga var på topp. I den første finalen gikk seieren til laget hvor alle hadde fotballsko, på tross av at det forsatt er stor uenighet om ballen egentlig gikk innenfor eller utenfor stanga på det nettløse målet på en avgjørende straffe. Den andre finalen fikk jeg ikke med meg slutten på, da det plutselig begynte å styrtregne, og alt teknisk utstyr måtte under tak.

Senere på kvelden møtte vi ettåringer opp som avtalt, for å hjelpe til med å få vist en bildeserie som sjefen for arrangementet hadde satt sammen. Og på de 90 minuttene det tok før framvisningen skulle ha startet, til han faktisk møtte opp med bildeserien, rakk jeg å vise rimelig mange bilder og videosnutter fra den norske vinteren før det gikk opp for meg at det var mye mer spennende å heller se usorterte fotballbilder fra speilreflekskameraet om og om igjen. For selv om det i Norge er en helt dagligdags greie å se seg selv på bilder, takket være blant annet digitaltkamera og facebook, så er det her det helt store. For hvert nærbilde av en person brøt publikum ut i brølende latter og jubelrop, og navnet på personen gikk som et ekko frem og tilbake i lang tid.

Da den egentlige bildeserien kom opp på veggen, var klokken nesten blitt elleve, og hele seansen måtte kuttes ned til en brøkdel, for da var folk blitt trette, og skulle egentlig ha vært hjemme for lenge siden. Det var virkelig et gjeldende bevis på døgnrytmen her, som, logisk nok, følger soloppgang og solnedgang. Det blir vel ikke lenge til jeg og ser meg nødt til å legge meg i åttetiden på ordentlig, men tanken på da å måtte stå opp rundt fem frister pent lite. Så det blir vel etter all sannsynlighet til at jeg drøyer den helt til klokka ni i kveld også.

Ett ti år yngre Norge

Den teknologiske alderen her, er på mange måter som den i Norge for ti år siden. Egentlig burde de ligget enda lengre etter sier du? Det skulle man kanskje tro, men det fascinerende er at de hopper over de fleste (feil)stegene vi har gått, som for eksempel kassetter og svart-hvitt-tv. På telefoni-fronten ligger de faktisk foran oss ved at de har hoppet over hele det leddet som heter fasttelefon, og istedenfor gått rett over til mobil, noe som så og si alle har.

Men når det lyner bør en fortsatt trekke ut alle ledninger, og ettersom det nå snart har lynt og tordnet i en hel bærbars batterilevetid, så ble ikke dette blogginnlegget lengre heller.

Ha en fortsatt riktig god dag!

Da er ventetiden endelig over

Hei!

Da var tiden endelig moden for å fortelle litt om hva jeg har opplevd så langt! Apropos moden, så er det ikke lenge til appelsinene kan plukkes, og det rett fra trærne.

Veien fram til målet

Så der satt jeg, helt alene på Værnes, og hadde nettopp fått vite at flyet til Oslo var en time forsinket. En hel time? Det er da aldeles uakseptabelt! Samtlige rundt meg ringte sporenstreks til sin sjåfør i Oslo og klagde over situasjonen. Men tiden sneilet seg fremover på det viset tiden sneiler seg fram i Norge, og på mirakuløst vis landet jeg omsider på Gardemoen. Men problemene tok ikke slutt der, for i skranken, hvor jeg skulle levere bagasjen for natten, var det en svenske. Etter mye frem og tilbake og opp og i mente fikk jeg endelig satt fra meg bagasjen på flyplassen, og en god stund etter det igjen lå jeg på et hotellrom i Oslo. Det må ha vært minst femogtyve grader inne på det rommet, for sove fikk jeg ihvertfall ikke til. Dessuten hadde tankene begynt å surre for fullt. Spørsmål som "Hvis jeg så vidt klarer å vente én time i Norge, hvordan skal det da gå i Afrika?", "Er kamerunfransk enklere å forstå enn svensk? Lite trolig." og "Blir det noe søvn å få i Ngaoundéré når jeg ikke klarer denne varmen?" var bare en brøkdel av spekteret som fylte hodet til bristepunktet. Og jeg gledet meg til å finne det ut!

Neste dag støtte vi på liknende problem. Men, tatt i betrakting av at vi var et reisefølge på 17 nordmenn, hvorav ni var barn, så gikk alt på skinner.

Etter å ha steget ombord på flyet som skulle føre oss til Yaoundé, Kameruns hovedstad, gikk det langt over en time før vi lettet. Men hva er vel egentlig en time? Det ble på ingen måte den samme surmulingen som hadde oppstått kvelden i forveien. Tiden fløy av sted ved at folk snakket med hverandre. Man var ikke lenger sammen og alene, og dessuten var vi nødt til å fylle ut et tidkrevent skjema uten like som på engelsk spurte oss om blant annet hensikten med reisen og hvem som hadde utstedt visumet. Svaret på det sistnevnte spørsmålet er på norsk "Sverige", men hva er det på engelsk? Svaret finner du lengre ned på siden, og jeg kan ærlig innrømme at både jeg og sidemannen tippet feil.

Endelig fremme

Så var vi der, i Yaoundé, og verden kunne ikke bli bedre. Svetten sildret, iveren bruste, og ved hjelp av å gestikulasjon fikk vi vist frem pass og vaksinasjonskort, hentet bagasjen, og presset inn under seter og festet på taket hva som ikke fikk plass i bagasjerommet på minibussen.

Turen fra flyplassen til hotellet vi skulle bo på i Yaoundé var enestående. "Se, en palme!", "Og enda en!", og "Der er en til!" Alt var nytt og spennende. Vi tok så mange bilder som mulig av alle de eksotiske trærne rundt oss, men ikke bare av trær. Folk gikk rundt og bar på alt fra dopapir til sko på hodet, og når det brått ble mørkt, fortsatte vi å skimte den nye kulturen ved hjelp av de tusen gatelyktene langs veien.

I Yaoundé hadde vi hele neste dag på å utforske byen før vi om kvelden skulle ta toget til misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Det var en flott by med mange store bygninger, som for eksempel boligen til den tidligere presidenten og "Hotel Hilton". Med litt flaks kom vi også inn på et typisk marked, hvor vi desidert var de eneste hvite, og med enda litt hell kom vi ut igjen. Etter det bars det til Ngaoundéré.

Togturen, som skulle ta mellom ti og tyve timer, var en stor opplevelse i seg selv. Langsmed skinnene skjedde det alt mulig rart som en aldri vil få se i Norge. Noen satt og hvilte seg, ungdommen spilte fotball, mens andre solgte bananer, plommer, mais og honning, med mer, til passasjerene, og det gjennom vindusåpningen. Dessuten var det enda flere av de eksotiske trærne som ble nevnt tidligere, samt furuskog.

Da vi ankom misjonsstasjonen fikk vi en varm velkomst av papegøyen Ako. Den er visst vår, og står utforbi leilighetene og lager liv. Når vi er utenfor synsvidde etterligner den blant annet bilalarmer, hoste og skrapelyder, og kan muligens mer fransk enn det vi kan. Men etter å ha gitt den banan ble den hes, og ville ikke si noe på en god stund. Kan papegøer være allergisk mot banan? Om det er noen som vet hva papegøyer tåler og ikke tåler så gi et lite vink. På forhånd takk!

                                                               Svar på tidligere spørsmål: "Sweden"

Den første uken

I dag er det en uke siden vi ankom misjonsstasjonen, og inntrykkene bare fortsetter å strømme på. Vi skal ikke bare lære et nytt språk, men en helt ny kultur, og søvnen har blitt enda viktigere enn det den var før. Etter å ha lagd enchanadas og en heller misslykket guacamole var vi i går klare for å ta kvelden. Men det pinlige var at klokken ikke viste mer enn syv, så vi tvang oss til å være oppe noen timer til.

Vi har hatt tre dager med intensiv språkundervisning, og skal fortsette med det i tre uker til. Dessuten har vi fått mange nye bekjentskap. Noen er vi blitt kjent med gjennom volleyball, andre står plutselig på trappa og vil bare ønske oss velkommen. Og til dere som vet hvordan en typisk KRIK-leder er, så skulle jeg ønske dere hadde sett denne fyren. Han var summen av alle KRIK-ledere jeg har møtt i en person, og jeg ga gladelig bort den eneste fotballen jeg hadde med meg til en turnering de arrangerte på dagtid. Men her spres ryktene som ild i knusktørt gress, for tror du ikke det daglig har begynt å komme en bunt med unger som vil ha en fotball? Og da vi ga bort et tv-apparat som sto i leiligheten da vi kom, hva tror du folk kom å spurte etter da? Riktig!

Men folk er generelt utrolig hyggelige her. På gudstjenesten i dag, som ikke varte mer enn to timer, fikk alle nye introdusere seg, og etterpå kom folk og ønsket oss velkommen og spurte om vi ville være med på ulike aktiviteter. Og sånn har det vært hele tiden.

Mye er så annerledes enn det jeg hadde forventet. Flere og flere får seg minibank og kan på den måten begynne å spare, med det forbehold at man har mer enn man trenger, noe som sjeldent er tilfelle. Dessuten har byen tatt en skikkelig rydderunde, og nå hentes det søppel jevnlig slik at byen ser ren og pen ut, og sånt gjør noe med moralen til et folk. Bare for å ha nevnt noe.

Jeg har så absolutt fått en knallflott oppstart på det kommende året, takket være både det norske miljøet og lokalbefolkningen, og kan nesten ikke vente med å begynne med alle typer arbeidsoppgaver som måtte komme.

Mens jeg sitter å skriver så er det s(t)ummende mørke ute. Sikadene spiller, månen skinner og jeg ligger snart trygt og godt under moskitonettet og kan la alle nye inntrykk sige sakte inn, mens jeg bare kan drømme om hva neste dag vil bringe. Måtte du og ha en like god natt!